Ole Paus

Ole Paus har vel aldri passet tittelen nasjonalskald, til det har han laget for mye bråk og huskestue de siste førti-og-noe år som artist, poet og forfatter. Han har smekket oss over fingrene ved ethvert tilløp til bourgeoisie og selvtilfredshet helt siden debuten “Der Ute - Der Inne” (1970), og oppfølgeren, klassikeren “Garman” (1972). 
 Senere på sytti-tallet kom en serie plater der Paus ikke bare revitaliserte den middelalderske nidvisen, han foregrep også internettets umiddelbare musikk-publisering; Paus-posten ble som oftest skrevet, innspilt og utgitt på under en uke, og inneholdt stort sett besk satire og harselering med navngitte kulturpersonligheter og politikere. En stund forsvant nesten poeten og kunstneren Ole Paus i all støyen. 
 Det er et talende og ganske Pausk paradoks at "Mitt Lille Land" ble utgitt nærmest som et partsinnlegg i den mest polariserende striden i norsk samfunnsliv de siste førti årene: EU-avstemningen i 1994. 
 Den gangen oppfattet noen sangen som bitende ironi, men det var i følge Paus selv aldri meningen. Og gjennom tjue års bruk har Mitt Lille Land rykket stadig nærmere side 1 i den Nasjonale Norske Sangboka. 
 Herr Paus fører et propert språk. Han vet å lodde arbeidsomme, protestantiske norske ord med en vekt de sjelden har i sitt daglige virke som sakprosa og småsnakk i busskøen.